SORT HUND

Hun hadde sagt at han var der 

bak bingosalen

i trapperommet 

Opp og ned

opp og ned

gikk han

Men da jeg av og til fikk være 

alene på kjøkkenet

for å steke vafler til pensjonistene

eller drikke solbærsaft

hendte det at jeg følte

at han snikikka på meg

fra bak brusskapet

Han hadde mørkt hår

tomme øyne

Og han visste aldri helt 

hvorfor han befant seg 

der han var

Fanget i repetitive bevegelser

eller blant blanke metallbenker

og lukten av Marlboro 

og sur kokekaffe

BINGO!

Lyden skremte han som regel

og det var alltid rett tilbake til trappene

Opp og ned

opp og ned

Hun nevnte aldri noe 

om hvem han var

Men jeg visste at 

det måtte jo være 

lillebroren

Som femti år senere 

enda

fant en trygghet

i hennes nærvær

Eller kanskje det var nettop

hun 

som følte seg trygg

ved tanken på 

at hun aldri

egentlig

hadde latt han dø